All informasjon på denne siden er kopiert materiale fra Gulvfakta, som er et teknisk referansemateriale, Kilde: Gulvfakta

3.1 Introduksjon
For at et gulv skal fungere tilfredsstillende må det ha en rekke egenskaper som avhenger av tiltenkt bruk, d.v.s. gulvet må ha egenskaper slik at det kan:
• Utfylle funksjonene den må ha, for eksempel å danne en gulvflate, å gi gangsikkerhet, være varmebestandig, være vanntett og å være slitesterk.
• Takle påvirkninger den forventes å bli utsatt for, f.eks. statiske og dynamiske krefter, temperatursvingninger, kjemiske påvirkninger og slitasje.
Gulvets funksjoner og forventede påvirkninger ved bruk skal avklares under prosjekteringen.

Egenskapene gulvet må ha vil være de samme for de fleste bruksområder. De skal for eksempel kunne tåle mekaniske belastninger og kjemikalier. Kravene er derimot avhengig av dagens bruk, for eksempel hvor stor belastning som forventes eller hvilke kjemikalier gulvet må tåle. De viktigste egenskapene og deres betydning er kort omtalt nedenfor i kvalitativ form. Det er derfor ingen henvisning til testmetoder eller vurderingskriterier. Disse er gitt i beskrivelsen av de respektive materialene. Avhengig av type belegg kan testmetodene som brukes for å dokumentere egenskapene være forskjellige.

Flathet
Gulvet skal være så plant og horisontalt at folk kan oppholde seg og møblere det uhindret. I enkelte tilfeller er det strengere krav til flathet, for eksempel i høylagre og TV-studioer.
Ved oppussingsoppgaver eller ved legging av gulv på betongelementer med pelehøyde kan underlaget ha store avvik fra horisontalen. I slike situasjoner bør det vurderes om en svak helling på gulvet er akseptabelt, da det kan medføre store merkostnader å foreta en innretting mot horisontal. Strenge krav til planhet vil vanligvis gjøre gulvleggingsarbeidet vanskeligere og dermed dyrere.
Styrke og stivhet
Gulvet (gulvbelegget) skal kunne tåle de statiske og dynamiske belastninger, for eksempel fra nyttelast, møbler, mennesker og rullende trafikk, som normalt må forventes å oppstå ved tiltenkt bruk. Ved tiltenkt bruk må ikke gulvet deformeres i en slik grad at det forstyrrer bruken.
Robusthet
Gulvet (gulvbelegget) skal være så robust at det tåler mindre mekaniske påvirkninger under bruk, for eksempel fra møbelbein eller fallende gjenstander, uten å knekke eller forårsake permanente merker på overflaten.
Gangsikkerhet
Gulvet (gulvbelegget) må ikke utgjøre fare for at personer sklir eller snubler under normale aktiviteter. De mest brukte gulvbeleggene har vanligvis en akseptabel sklisikkerhet dersom de er rene, tørre og fri for olje, fett og andre glatte stoffer. Gangsikkerheten til et gulv avhenger derfor ikke minst av daglig rengjøring og vedlikehold av gulvet. Dersom det forventes våte gulv, og spesielt der vann kombineres med avfall fra produksjon, slik man ofte ser i næringsmiddelindustrien, må det tas spesielle tiltak for å unngå fallulykker, da slike gulv kan bli svært glatte.
Gangkomfort
Gulvet (gulvbelegget) skal være så fjærende og/eller mykt at det ikke merkes ubehagelig hardhet ved normal bruk. Branntekniske egenskaper

Gulvet (gulvbelegget) skal ha slike brannbestandige egenskaper at det ved brann ikke øker risikoen for personskade ved:
• Beskytter ikke underliggende materiale mot antennelse
• Til og med bidra til spredning av brann
• Å utvikle kraftig røyk eller giftige gasser.

Slitestyrke
Gulvet (gulvbelegget) skal være så slitesterkt at andre egenskaper, for eksempel planhet, renholdsvennlighet og utseende, opprettholdes i tilfredsstillende grad i tiltenkt brukstid.
For gulvbelegg som krever overflatebehandling bør slitestyrken med/fra overflatebehandlingen vurderes. Prisen på behandlingen bør inkluderes i beslutningsprosessen. Prisen skal reflektere arbeidsomfanget og tidsintervallet mellom behandlingene.
Varme motstand
Gulvet (gulvbelegget) må ikke endre sine øvrige egenskaper eller ta varig skade fra deformasjoner forårsaket av varme. Gulvbelegg etc. som skal benyttes i forbindelse med gulvvarmeanlegg skal kunne tåle de temperaturer som kan forventes å oppstå i dagens konstruksjon.
Stabilitet mot fuktighet
Gulvet (gulvbelegget) må ikke få skadelige deformasjoner på grunn av fuktpåvirkning fra normal bruk.
Motstand mot kjemiske påvirkninger
Gulvet (gulvbelegget) skal kunne tåle påvirkning av kjemikalier, inkludert rengjøringsmidler, som forventes ved tiltenkt bruk. Vurderingen må ta hensyn til om det er en kortsiktig påvirkning, for eksempel fra flekkfjernere, eller en langsiktig påvirkning, for eksempel normalt avfall i en industriproduksjon. Hvis eksponering for spesielle kjemikalier forventes, bør deres innvirkning på gulvmaterialet undersøkes.
Elektrostatiske egenskaper
Gulvet (gulvbelegget) må ikke være ansvarlig for så store elektrostatiske ladninger fra folk som går på det at det kan gi plagsomme elektriske utladninger.
I tillegg til å være til sjenanse for mennesker, kan elektriske utladninger gi problemer i forbindelse med elektronisk utstyr eller eksplosive materialer.
Termisk komfort
Gulvet (gulvbelegget) skal føles varmt og behagelig å tråkke på. Dette kan enten oppnås ved å bruke gulvbelegg som i seg selv er termisk behagelige, eller ved å bruke gulvvarmesystemer. Eiendommen er spesielt viktig der det forventes lengre opphold eller der barn leker på gulvet.
Akustiske egenskaper
Gulvet (gulvbelegget) skal kunne bidra til å hindre at lyden av skritt eller vindstøy forstyrrende bidrar til støynivået i samme eller tilstøtende rom. Det skal bemerkes at i tillegg til påvirkning av gulvmaterialene er det stor påvirkning fra utførelsen, for eksempel om det er «lydbroer» i en flytende gulvkonstruksjon.
Vanntetthet
Gulv (gulvbelegget) i våtrom, inkludert fuger og rørgjennomganger, skal være vanntette.
Sigarett glød
I visse tilfeller skal gulvet (gulvbelegget) kunne tåle kortvarig eksponering for sigarettglør uten varige brennmerker eller andre skader.
Fleksibilitet
Gulvbelegg av banegods, når det brukes i groper etc., skal være så fleksible at det ikke blir skadet på grunn av bøyning.
Liv
Gulvet (gulvbelegget) skal kunne opprettholde sine egenskaper i tilfredsstillende grad over lang tid utsatt for normale nedbrytningsfaktorer, for eksempel UV-lys, fukt eller fysiske påkjenninger fra bruk.

3.2 Byggefukt
Betong er et porøst materiale og inneholder vann selv om det virker tørt.
Ved legging av sementbaserte produkter blandes vann og sement til en grøtaktig masse. Sementen begynner å herde umiddelbart etter å ha blitt blandet med vann og danner gradvis en solid struktur. Vannet er bundet til sementen henholdsvis kjemisk og fysisk. Blandingsforholdet mellom vann og sement kalles "vann-sementforholdet". Ved et blandingsforhold på 0,4 (dvs. 2 deler vann til 5 deler sement) vil alt vannet være bundet til sementen, 25% vil være bundet kjemisk og 15% vil være bundet fysisk. Sementen sies å være selvtørkende. Er det mer vann i blandingen vil det fortsatt finnes i sementens poresystem (som damp), det er dette vannet som bestemmer sementens fuktighetsinnhold. Det «frie» vannet vil fordampe fra betongen, så lenge fuktigheten i betongen er høyere enn fuktigheten i luften rundt. Nedenfor er en rekke eksempler på likevektskurver for ulike materialer.

I Danmark angir vi ofte betongens fuktinnhold i %RF. Det vi faktisk rapporterer er fuktighetsinnholdet i luft som er i likevekt med betongen.

Byggefuktighet
Byggefukt (restkonstruksjonsfukt) er den fuktigheten som ikke forbrukes i betongens herdeprosess og derfor må fjernes. Før gulvlegging er det nødvendig at konstruksjonsfukt i underlaget har tørket ut til et fuktnivå som er akseptabelt for dagens gulvbelegg.

Uttørking av byggfukt kan være en svært tidkrevende prosess, som i verste fall kan ta flere måneder. Det er derfor god grunn til å utføre undergulvet slik at det kun inneholder beskjedne mengder byggfukt. Det er to muligheter for dette. Enten kan du velge underlagstyper som ikke inneholder byggfukt, for eksempel platematerialer som er beskyttet av fuktsperre ved behov. Ellers kan materialsammensetninger brukes der det ikke tilføres mer fuktighet enn nødvendig.

Det er ikke alltid mulig å unngå konstruksjonsfukt helt, men det vil ofte være mulig å velge materialsammensetninger slik at mengden konstruksjonsfukt begrenses vesentlig, f.eks selvtørkende betong, d.v.s. en betongsammensetning med lavt vann-sementforhold.

I Betongboken (utgitt av CtO) er det spesifisert en beregningsmodell for tørketiden til betonggulv (tabell 3.4 -4 på side 197)

Tabell 2. Tidsplan fra CtO. (Tørketider for betonggulv).

Beregningsmodellen er basert på tradisjonelle danske betongtyper og utførelsesmetoder og tar blant annet hensyn til vann-sementforhold, tykkelse og tørkeforhold. Ved å bruke modellen på selve betonggulvet kan tiden for legging av gulvet beregnes basert på estimater. Da beregningene kun er veiledende, skal fuktinnholdet alltid kontrolleres ved måling før gulvleggingen starter.

For avrettingsmasser skal opplysninger om byggfukt og tørketider innhentes fra leverandør.

Fuktkrav til byggeplassen ved legging av gulv
Alt arbeid som kan tilføre bygningen fukt, f.eks. murverk og grunnmaling inkl. puss skal gjennomføres. Bygningen må være i likevekt med normal luftfuktighet for sesongen på ca. 20°C. For betong- eller lettbetongdekker vil det kreve noen måneder med uttørking. Ved behov må tørking skje ved moderat bruk av avfuktere. Tregulv stiller spesielt høye krav til de fukttekniske forholdene på byggeplassen.

Dimensjonene på trevirket avhenger av fuktighetsinnholdet i treet, som igjen avhenger av omgivelsenes relative fuktighet (RH) og temperatur. Undersøkelse av fuktforhold i forbindelse med legging av gulv på betong kan normalt ikke gjøres ved måling av relativ fuktighet, men må gjøres i underlaget. Årsaken er at luftkondisjonering eller sterk ventilasjon kan senke luftens relative fuktighet uten tilstrekkelig senking av fuktigheten i betongen.

Dersom gulv skal legges under forhold hvor det er nødvendig å beskytte mot byggfukt fra underliggende betong, kan fuktoppbygging forhindres ved å bruke egnet fuktsperre, for eksempel støpeasfalt eller epoksy med dokumentert funksjonalitet. For flytende tregulv og tregulv på bjelkelag kan det benyttes 0,20 mm PE-folie.

Sjekkliste for gulv:
• Den relative luftfuktigheten i bygget skal være mellom 35 og 75 % (for tregulv mellom 30 og 65 %), avhengig av årstid, og temperaturen ca. 20°C. Disse forholdene bør observeres før, under og etter at gulvet er lagt.
• Bygget skal være stengt, og i fyringssesongen skal varmeanlegget være installert og i bruk
• Maksimalt fuktinnhold i betong, lettbetong o.l. på hvilke gulvbelegg som skal limes fremkommer under krav til utførelsessted for de enkelte gulvbeleggstyper

Konstruksjon av gulvkonstruksjoner
Problemer med fukt i gulv kan enten skyldes feilkonstruksjon av fuktfølsomme konstruksjoner, for eksempel terrengdekk og krypkjeller, eller utilstrekkelig uttørking av byggfukt før påføring av fuktfølsomme materialer.

For å sikre en fuktteknisk riktig konstruksjon bør gulvkonstruksjoner utføres i henhold til retningslinjene gitt i SBI-anvisning 224: Fukt i bygninger.

3.3 Fuktmåling i betongdekker
For mange gulvbelegg er det en forutsetning for problemfri bruk at det ikke er alvorlig eller langvarig påvirkning av fukt nedenfra under bygging og bruk. Eksponering for fukt kan dels føre til dimensjonsendringer og deformasjoner av gulvbelegget, dels til nedbrytning av lim og sparkel. Før gulvlegging må det derfor alltid påses at det ikke er for mye fuktighet i underlaget.

For nye dekk skal dette sikres ved å måle fuktinnholdet i dekket før gulvleggingsarbeidet starter. For denne typen dekke er det en reell risiko for et for høyt fuktinnhold som oppstår fra byggeprosessen (restkonstruksjonsfukt), se også avsnittet om byggefukt. På gamle godt tørkede dekk, hvor kun gulvbelegget skal skiftes, vil fukt i dekket sjelden være et problem.

I eldre terrengdekker, kjellerdekker og lignende kan det være stigende grunnfukt på grunn av manglende fuktsperrer i konstruksjonen. Fuktmåling bør derfor også utføres i slike konstruksjoner dersom det skal legges diffusjonssikre gulvbelegg. Dersom det finnes fuktinnhold over 65 % RF i eldre betongdekker, bør konstruksjonen undersøkes nærmere før gulvet legges.

Byggeforskriftene
Byggeforskriftene foreskriver at bygninger skal utføres slik at vann og fukt ikke medfører skade eller ulempe, herunder redusert holdbarhet og utilfredsstillende helseforhold. Dette innebærer at ved anbud, prosjektering, prosjektering og gjennomføring av bygningskonstruksjoner, skal det tas de tiltak som er nødvendige for forsvarlig utførelse på grunn av klimatiske forhold.

Denne bestemmelsen skal blant annet sikre at det ikke bygges inn materialer med mugg i byggeperioden, og i forskriftens veiledningstekst kan det leses at funksjonskravet er sikret blant annet ved en hensiktsmessig kvalitetssikringsprosedyre, og at ansvaret for nødvendig tørking ligger hos byggherren (eller dennes rådgivere) da byggherren i tilbud og ruteplan uttrykkelig skal sette av tid til nødvendig tørking av byggematerialer og bygningskonstruksjoner.

Deretter er det like viktig å kontrollere at akseptabelt fuktighetsnivå er nådd. For legging av alle typer gulvbelegg er det avgjørende at restfuktighetsinnholdet i betongundergulvet måles med en nøyaktig fuktmåling.
Dersom gulvbelegg skal legges direkte på betongdekke, gjelder følgende generelle krav for RF i underlaget.

Tabell 1. Maksimal tillatt relativ fuktighetsprosent i betong som underlag for gulvbelegg. For tregulv, se også avsnittet om valg av lim. MERK FØLGENDE! Betongdekke med gulvvarme

Gulvfaktas veiledning om fuktmåling og maksimale fuktprosent kan ikke benyttes i betongdekker med gulvvarme. Det anbefales derfor at byggherren engasjerer et konsulentfirma med kunnskap om fuktmåling før gulvet legges.

I det følgende gis først en beskrivelse av hvordan betongdekker tørker ut, etterfulgt av en beskrivelse av fuktkontrollen som bør utføres av henholdsvis byggherre og entreprenør.

Fuktighetsinnhold i betong
Fuktfordelingen i en betongplate er i praksis tredimensjonal. Fuktigheten vil variere over overflaten og over tverrsnittet. Fuktfordelingen over en gulvflate kan variere betydelig, avhengig av støpetid, forskjell i betongsammensetning, sollys, trekk etc. Fuktfordelingen kan relativt enkelt bestemmes med en overflateskanner, men vær oppmerksom på at verdiene målt med en overflateskanner er ikke nøyaktige. Avlesningene vil i tillegg til fuktinnholdet avhenge av betongens sammensetning (kvalitet) og målinger med overflateskanner kan dermed kun brukes til å bestemme de fuktigste og de tørreste områdene - fuktfordelingen over gulvflaten.

Betongplater tørker ut fra utsiden mot sentrum. En betongplate med tosidig tørking (dvs. med tørking fra både topp og bunn) vil følgelig ha høyest luftfuktighet i midten av dekken, se figur 6a.

Når et mer eller mindre tett gulvbelegg legges ut på en betongplate som ikke er helt tørket, vil det skje en omfordeling og utjevning av fuktigheten i betongplaten. Prinsippet for dette er vist i figur 6a (for tosidig tørking). Den nøyaktige formen på kurve C vil avhenge av hvor tett et belegg er tilpasset betongplaten.

Figur 6a: Fuktprofil med tosidig tørking. a=fuktprofil før tørking, b=fuktprofil etter og under tørking, c=fuktprofil montering av gulvbelegg, H=tykkelse på betongplaten.

Den "ekvivalente dybden" finnes i skjæringspunktet mellom kurvene b og c. På denne dybden har du samme fuktighets% før og etter legging av gulvbelegget "verst tenkelige situasjon" oppnås med et helt diffusjonstett gulvbelegg. I denne situasjonen er ekvivalent dybde = 0,2 x tykkelsen på betongplaten (med tosidig tørking).

For en betongplate med ensidig uttørking (kjellergulv og gulv på terrengdekker) vil uttørkingsprofilene se ut som vist i figur 6b. Ekvivalent dybde vil her være 0,4 ganger tykkelsen på betongplaten.

Figur 6b: Fuktprofil med ensidig tørking. a=fuktprofil før tørking, b=fuktprofil etter og under tørking, c=fuktprofil montering av gulvbelegg, H=tykkelse på betongplaten.

Med henvisning til ovenstående er det viktig å måle på riktig dybde dersom man ønsker å vurdere om et "rå" betonggulv (med ensidig tørking) er klart for gulv med tanke på fukt. Måler du "for dypt" (>0,4xH) får du for høye verdier - gulvet er ikke så fuktig som det er målt - måler du "for høyt" (< 0,4xH) får du for lave verdier - gulvet er mer fuktig enn det ser ut til. Det samme gjelder dekk med tosidig tørking. Det er sjelden at det i forbindelse med bygging er problemer med uttørking av dekksdekk (dekk med tosidig tørking). Er det problemer er det ofte på de ensidige uttørkede dekkene, som terreng- og kjellerdekk. I praksis er det mange usikkerhetsmomenter knyttet til fuktmålinger i betongdekker. Gulvbransjen anbefaler derfor at du alltid måler i en dybde tilsvarende 0,5 x dekktykkelsen for terrengdekk og andre dekk med ensidig tørking og i en dybde tilsvarende 0,25 x dekktykkelsen for dekk med tosidig tørking .

I det følgende beskrives omfang, ansvar og metoder. Som tidligere nevnt er det byggherrens ansvar å sørge for forsvarlig uttørking av bygget og via kvalitetssikring dokumentere dette. Byggherrens kvalitetssikring bør dokumentere den pågående uttørkingen av betongoverflatene (og bygget for øvrig) frem til tidspunktet da gulvleggingsarbeidet starter. Mens gulventreprenørens fuktmåling kun skal betraktes som en bekreftelse på byggherrens mål. En mottakskontroll utført på stikkprøvebasis.

Byggherrens fuktkontroll inkluderer:
• En ikke-destruktiv kartlegging av fordelingen av fukt over gulvflaten
• En rekke (destruktive) målinger av fuktigheten i dekket.
Tiltakshaver skal også sørge for at kanaler i elementdekker tømmes for vann når bygget er stengt.

Entreprenørens fuktkontroll inkluderer:
• En ikke-destruktiv kartlegging av fordelingen av fukt over gulvflaten
• En destruktiv måling i det mest fuktige området.
Fremgangsmåten er lik både for byggherren og gulventreprenøren, men siden ansvaret for uttørking ligger på byggherren, inkluderer gulventreprenøren stort sett kun en destruktiv måling. En måling som enkelt verifiserer byggherrens mål. Det anbefales at kontrollen utføres ca. 14 dager før gulvarbeidet starter.

Prosedyre - kartlegging av fordelingen av fuktighet
Ved kartlegging av fuktfordelingen anbefales det at gulvet deles med modulgitter. Modulnettet fra tegningsmaterialet kan brukes som utgangspunkt, da elementsammenstillinger, søyler, vindusplasseringer og lignende følger dette systemet. Gitteret er valgt slik at det innenfor hver maske i modulnettet er ca. 5 - 10 m2. Det brukes et ikke-destruktivt måleapparat, for eksempel en kapasitiv fuktighetsmåler, som er egnet for å registrere fuktforskjeller. Det måles i skjæringspunktene i nettet. Visningen av instrumentet er notert på tegningen. Basert på de registrerte verdiene kan det våteste og det tørreste området lokaliseres. På bakgrunn av registreringen velges punktene hvor selve fuktmålingen (destruktiv måling) skal foregå. Målingene kan vanligvis begrenses til en undersøkelse av fuktinnholdet i de mest fuktige områdene, da det er disse som avgjør om gulv kan legges eller ikke. Fuktighetsinnholdet bestemmes som likevektsfuktighetsinnholdet i betongen, målt i % relativ fuktighet (RH).
Destruktive målinger
Du kan velge mellom å utføre målingen på stedet i et «målehull» (ofte kalt borehullsmåling) eller å måle på en materialprøve som er brakt til laboratoriet. De to metodene beskrives senere.
Borehullsmålinger
Med denne metoden måles fuktinnholdet i betongen på stedet. Målingen utføres i borede hull eller innstøpte foringer i gulvet, se figur 6c.

Figur 6c. Fuktmåling i betong ved måling av relativ fuktighet i borehull.

For betongdekker med ensidig tørking, terrengdekker mm. bor et hull på ca. 0,5 x betongtykkelsen. Borehullet rengjøres grundig for støv, sidene på borehullet isoleres for fuktinntrengning til en dybde på ca 0,4 x betongplatens tykkelse og plugges. Det er viktig at pluggingen er lufttett og at hullet kan holdes lukket til det er oppnådd likevekt mellom fuktigheten i betongen og luften i hullet. Erfaringsmessig tar dette 4-5 dager.

Den relative fuktigheten i borehullet kan nå måles med en kalibrert fuktmåler. Temperaturen skal være mellom 15 og 25 °C ved måling, og eventuelt gulvvarmeanlegg skal være slått av under målingen. Isoleringen av innsiden av borehullet kan gjøres med et enkelt plastrør, for eksempel et ø16 mm installasjonsrør som justeres i lengden. Benyttes dette røret kan pluggingen gjøres med "dibidut nr. 17" (plastplugg). Borehullsmålinger gir riktige resultater, men de er svært følsomme og kan i praksis - under byggeplassforhold - være vanskelige å utføre riktig. Sensoren (eller et spesialhus) plasseres i hullet og tettes rundt sensoren med en gummipakning eller lignende, se figur 6c. Dersom det før likevekt er oppnådd finner man at fuktinnholdet øker og er over tillatt nivå, kan målingen avbrytes, da fuktighetsinnholdet uansett blir for høyt.

Denne metoden tillater gjentatt registrering av fuktighetstilstanden i de samme målepunktene. Det er dermed mulig å følge endringen i fuktighetsinnhold over tid. Metoden anbefales for byggherrens løpende kontroll av fuktforholdene på byggeplassen. Temperaturen i betong må ligge i området 17 - 25°C. Som et alternativ til borehullet kan det foretas målinger i et foringsrør som allerede er tettet på ønsket dybde, hvorved ventetiden til likevekt kan reduseres. Måling kan også utføres i innstøpte rør. Innstøping av rør kan imidlertid være vanskelig, da utjevning av betongoverflaten lett vil dekke eller skade målerøret. Videre er det ikke sikkert at målerørene plasseres der man ønsker å måle.

Laboratoriemålinger på prøver tatt
En sikrere metode er å ta en prøve av betongen (på det mest fuktige stedet) og sende den til et profesjonelt laboratorium, hvor den plasseres i et klimakammer. I klimakammeret oppnås etter ca. to dager kan en likevektstilstand og den relative fuktigheten nå bestemmes. Prøvene bør kuttes opp fra gulvet, med hammer og meisel, for å unngå oppvarming eller fuktighet under boring. Prøvene knuses og legges i glass- eller plastbeholdere med lokk, eller i gjenlukkbare plastposer. Volumet av brutt materiale skal tilsvare ca. ½ kaffekopp. Materialet skal tas på den dybden som fuktighetsinnholdet skal måles i. For betongdekker hvis temperaturforhold avviker fra 17-25°C, er testing på sprukket prøvestykke å foretrekke. I slike tilfeller bør vurdering av dekkets fuktforhold overlates til en fuktekspert.
Flytende mørtel og avrettingsmasse
Dersom det har foregått avretting på en tørr underliggende struktur, er det kun nødvendig å måle fuktinnholdet i avrettslaget. Med mindre svært tykke avrettingsmasser er involvert, brukes normalt måling på en oppsprukket prøve. Ved tykke avrettingsmasser kan det foretas målinger i borehull for ca. 2/3 av tykkelsen på avrettingsmassen.
Når fuktighetsnivået er høyt
Resterende byggfuktighet kan fjernes ved kunstig tørking. Tørkeprosessen skal foregå kontrollert, da overtørking kan føre til at kun overflaten tørker ut og at konstruksjonen som helhet ikke tørkes ut. Etterfølgende kontroll av fuktinnholdet på ulike dyp er derfor nødvendig i forbindelse med kunstig tørking. Dersom byggeplanene ikke tillater uttørking til et fuktnivå akseptabelt for gulvbelegget, kan det i noen tilfeller legges ut en fuktsperre mellom betong og gulvbelegg. Å legge fuktsperre er spesialistarbeid og leverandører og entreprenører bør alltid konsulteres.

3.4 Planhet og gulv
Gulvene bør være jevne for å:
• Innredning
• Gang- og ståkomfort
• Montering av fotpaneler
• Montering av fast inventar
• Estetikk
• Holdbarhet
• Ensartede egenskaper

Gulvene forventes normalt å være jevne og horisontale innenfor visse toleranser. Unntaket er gulv til spesielle formål, for eksempel gulv i våtrom, som i vannbelastede områder skal legges med fall mot gulvsluk. Kravene til planhet og horisontalitet gjelder for ferdig gulv. Mange gulvbeleggtyper vil imidlertid ikke kunne bidra til forbedring av gulvets planhet og derfor vil kravet til planhet og horisontalitet også ofte gjelde for undergulvet.

Flathet
Flathet betyr at alle punkter på gulvet ligger i samme plan, som kan være horisontalt eller ha en helning. Avvik noteres som klumper eller forhøyninger. Planheten ønskes for å sikre at møblering og flytting kan skje uten problemer. Gulvet skal også være plant av estetiske årsaker, bl.a. montering av fotlister og inventar skal kunne skje uten at det opptrer skjøter av varierende bredde under plater eller inventar.
Horisontalitet
Horisontalitet betyr at alle punkter på gulvet både er i samme plan og at planet er horisontalt. Avvik oppdages som gulvets helning. Horisontalitet kan være nødvendig for å sikre at møbler e.l. kan skje uten problemer. For å oppnå et jevnt gulv må det ofte gjøres en avretting, for eksempel av pelehøyden på betongelementer. En slik utjevning kan være ekstremt kostbar hvis det skal resultere i et gulv som ikke bare er flatt, men også helt horisontalt. I mange tilfeller vil det være akseptabelt at et gulv ikke er helt horisontalt, men gulvet må ikke bli ubrukelig, for eksempel må hyller ikke lene seg for mye når de plasseres på gulvet. Som eksempel har gulv i eldre eiendommer ofte et fall på én prosent eller mer, uten at det av den grunn anses som ubrukelig. Hvis en mindre helning, for eksempel 0,5 %, kan aksepteres, kan det ofte oppnås betydelige besparelser i material- og tidsforbruk. Det gir derfor god mening å vurdere hvor strenge kravene må stilles til gulvets horisontalitet. Det bør for eksempel vurderes om avretting av en pilhøyde skal gjøres kun for flathet, eller om det skal gjøres avretting for både planhet og horisontalitet.
Toleranse
Kravene til planhet skal settes i sammenheng med målt avstand. Det kan for eksempel være akseptabelt at det oppstår et avvik på ± 2 mm innenfor 2 m, mens det vil være uakseptabelt dersom de samme avvikene skjer innenfor 0,25 m. I tillegg til kravene til planhet og horisontalitet kan det stilles tilleggskrav til andre overflateegenskaper, se nedenfor. Det stilles krav til planhet og horisontalitet i form av toleransekrav, d.v.s. hvor store avvik fra henholdsvis planhet og horisontalitet som kan aksepteres. Dette forklares nærmere i det følgende, hvor det først gis en beskrivelse av de ulike begrepene som brukes i forbindelse med karakterisering av gulvflater, deretter beskrives GSOs målemetode for planhet og horisontalitet, og til slutt gis forslag til vanlig brukte toleranser. for flathet.

Merk at det er viktig både å bli enige om hvilke krav som skal oppfylles og hvordan de skal måles. Dersom det vises til ulike metoder, vil ikke krav og måleresultater være sammenlignbare. De angitte toleransekravene gjelder for målinger utført etter den beskrevne metoden.

Nivå
Dersom det kreves at etasjene i naborom skal være i samme kote, for eksempel fordi det er døråpning mellom rommene, eller fordi det skal være mulig å bruke flyttbare skillevegger, skal dette fremgå av tilbudsmaterialet, og kote. merker til bruk for gulventreprenøren skal settes i alle rom.

Terminologi
Flathet
Flathet betyr at alle punkter på gulvet ligger i samme plan, som kan være horisontalt eller ha en helning. Avvik oppdages som forsenkninger eller forhøyninger, se figur 8.

Figur 8. Måling av flathet med en rettkant på henholdsvis 0,25 m og 2,0 m.

Horisontalitet
Horisontalitet betyr at gulvet er flatt og at planet er horisontalt. Avvik detekteres som gulvets helning, se figur 9.

Figur 9. Avvik fra horisontalitet oppdages når gulvet vippes.

Lokal defekt
Med lokale defekter menes enkeltdefinerte uregelmessigheter, for eksempel hopp (nivåforskjell mellom brett etc.) eller grader (forlenget lokal forhøyning på overflaten), se figur 10.

Figur 10. Betegnelser for lokale feil.

Vaskebrett
Litt større, regelmessig gjentatte støt. Sett for eksempel ved fuktskadede tregulv, hvor platene buer seg i bredden på grunn av utvidelse av undersiden, se figur 11.

Figur 11. Vaskebrett er forårsaket av tverrbuede plater.

Toleranse
Toleranse brukes for å definere hvilke grenser for avvik som er akseptable. Et avvik kan enten være positivt eller negativt. Det brukes normalt en symmetrisk toleranse, dvs. like avvik i positiv og negativ retning aksepteres, f.eks. ± 2 mm avvik på flathet. Se figur 12.

Figur 12. Måling av planhet.
Avvik noteres som klumper eller forhøyninger.

Måling av flathet
Planheten til gulv bestemmes oftest ved hjelp av en rett kant, for eksempel i form av en aluminiumsskinne. Det benyttes en rett stokk med ben, hvis høyde må tilsvare toleransen som gulvet krever, se figuren for planhet. Bena fører til at endetarmshulen heves over eventuelle forhøyninger som ligger innenfor det fastsatte toleransekravet. Dersom forhøyningene blir større, vil bena på retholten løftes fra overflaten. Måleblokker med en tykkelse lik 2 ganger toleransen brukes til å sjekke for hull, for eksempel brukes en 4 mm tykk måleblokk for å kontrollere en toleranse på ± 2 mm. Blokken skal kun kunne passere under høyre hull. Hvis det er luft mellom blokken og det rette hullet, er spalten dypere enn det fastsatte toleransekravet. Måleblokken kan eventuelt erstattes av en målekile, som gjør det mulig å måle det faktiske avviket. Det benyttes normalt rette stang på 2,0 m. I spesielle tilfeller kan det benyttes rett stang på 0,25 m.
Måleprosedyre
Ved måling av flathet brukes først den siden av rektangelet som ikke har ben. Det rette hullet skyves over gulvet i en glidende bevegelse fra vegg til vegg. Målene gjøres jevnt fordelt over gulvet, men med overvekt langs vegger og foran dører og vinduer. Målinger tas i begge retninger av rommet. Hvis den første målingen avslører ujevnheter, snu rektangelet slik at det hviler på bena. Uavhengig av posisjonen til det rette hullet skal det hele tiden hvile på begge beina, og måleblokken skal kun kunne passere under den. Dersom det er luft mellom retholt og måleblokk er toleransekravene overskredet.
Toleransekrav
I det følgende gis forslag til toleransekrav for ulike typer gulvbelegg. Dersom ikke annet er avtalt, kan de foreslåtte kravene forventes overholdt. Toleransekravene fastsettes basert på måling etter ovennevnte metode. I enkelte metoder for måling av flathet benyttes måling av "nedsøm" fra rett stokk uten ben, og rette stokk av andre lengder enn de som er nevnt her. Disse metodene kan brukes som alternativer til den foreslåtte, men i så fall må også toleransekravene endres, likesom det skal gjøres oppmerksom på at det skal benyttes en annen målemetode ved anbud.

Begge krav til toleranser, d.v.s. både for lang og for kort rett, må observeres. Selv når toleranser overholdes, vil brettskjøter, sparkelstreker og andre små uregelmessigheter være synlige når det brukes tynne, glatte belegg. Dette gjelder spesielt der det er for eksempel strølys fra vinduspartier eller motlys fra spots etc. Polerte og lakkerte overflater vil i større grad fremheve ujevnheter enn gulvflater med lav lysrefleksjon.

Skjema 1. Eksempler på toleransekrav.

*) Termoplastbaserte gulvbelegg vil alltid følge underlagets planhetsvariasjoner. Se avsnittet: Sømløse gulv.
**) Flatvevde tepper er definert som et løkkevevt teppe eller et teppe uten luv. Tepper er definert i henhold til ISO 2424 og tepper uten luv er klassifisert i henhold til DS/EN 15114.

3.5 Visuell vurdering av gulv
Etter både nylegging og renovering av gulvbelegg bør det foretas en sjekk for å se om utfallskravene er oppfylt. Befaringen bør omfatte en visuell vurdering av gulvet, kombinert med kontrollmåling av gulvets ønskede planhet og horisontalitet.

For visuell vurdering gjelder følgende:
Vurdering av en gulvflate for mulige feil og mangler skal skje i normalt dagslys og i normal øyehøyde (ca. 160 cm over gulv) og i omgivelseslys. Temperaturen og den relative luftfuktigheten skal være stabil mellom 18 og 23° C og 30 og 65 % RF. Forhold som må angis og som ikke er synlige under de tidligere nevnte forhold anses ikke som feil. Akkurat som forhold som kun viser seg under spesielle lysforhold, eller kun kan observeres fra enkelte steder i rommet, ikke regnes som feil. Bruk og innredning av lokalene (innredning og belysning) er hensyntatt i vurderingen.

Dersom normalt dagslys ikke kan etableres eller dette ikke er tilstede ved normal bruk av rommet, skal gulvet vurderes med kunstig lys. Det anbefales derfor å bruke lamper som er utstyrt med rør eller pærer som avgir et lys med ca. 6500 Kelvin (1) og ca. 1100-2000 Lux på motivet, det kan ikke plasseres lys med direkte lys på motivet(e). Halogenbelysning må ikke brukes. Halogenbelysning lyser retningsbestemt, og gir et falskt bilde, da lyset varierer mye fra sentrum til lyskjeglen. I tillegg rettes oppmerksomheten mot viktigheten av undergulvet. For mange halvharde og fugeløse belegg vil mindre unøyaktigheter i undergulvet over tid fremstå som synlige gjennom toppbelegget. De sier de telegraferer gjennom belegget. Eksempler er panelskjøter mellom sponplater og trefiberplater, sparkellag og limspor. Betydningen av undergulvet diskuteres videre under de ulike produkttypene. Funksjonsfeil og kosmetiske mangler som ikke vurderes å være ubetydelige skal som regel alltid rettes.
Les mer om toleransekrav på tolerancer.dk.

3.6 Lyd og gulv
Lydproblemer i forbindelse med gulv oppstår ofte. Dette skyldes blant annet at den teoretiske bakgrunnen for å behandle lyd er komplisert, og derfor er ikke planleggingen alltid optimal. I tillegg er lydforholdene svært avhengig av den praktiske gjennomføringen. Bare en enkelt lydbro kan bety en betydelig forverring av de akustiske forholdene. I det følgende gis en kort forklaring på noen lydbegreper, og noen praktiske momenter av spesiell interesse i forbindelse med gulv omtales.

Produksjonen er i stor grad basert på SBIs instrukser om lyd, som gir informasjon om de fleste forhold. For en mer utdypende behandling av emnet vises det derfor til:
• SBI-retningslinje 166, "Bygningsakustikk, teori og praksis", Jørgen Kristensen og Jens Holger Rindel, SBI, 1989.
• SBI-anvisning 172, "Lydisolering av bygninger, nyere bygg", Jørgen Kristensen, SBI, 1992.
• SBI-anvisning 173 "Lydisolering av bygninger, eldre bygninger", Jørgen Kristensen, SBI, 1992.
Publikasjonene gir en teoretisk gjennomgang av og praktiske råd om lydtekniske forhold for noen typiske gulvkonstruksjoner både ved nybygg og ved renovering.

Begreper og terminologi
Når man snakker om lyd, brukes en rekke spesifikke termer for å beskrive lydforholdene, for eksempel luftlyd, fottrinnlyd og etterklangstid. De vanligste begrepene som er viktige når man snakker om gulv er kort forklart nedenfor:
Luftlyd
Lyden som produseres og forplanter seg i luften, for eksempel når vi snakker og spiller musikk, kalles luftbåren lyd. Dersom luftlyden skal gjennom en bygningskonstruksjon, kan det enten gjøres gjennom åpninger eller ved at lyden går inn i konstruksjonen og ut i luften igjen på motsatt side av konstruksjonen, se figur 13.
(Luft) lydisolasjon
(Luft) lydisolasjon refererer til reduksjonen som oppstår når lyd overføres fra et rom til et annet.
Byggelyd
Når lyden forplanter seg inne i bygningskonstruksjonene, kalles det byggelyd. Bygningslyd overføres både gjennom konstruksjoner og installasjonssystemer, og overføringsforholdene er avhengig av bl.a. av materialene og sammenstillingene som er brukt.
Skrittlyd
Den spesielle byggelyden som produseres når en person går på en dekkskonstruksjon og/eller et gulv kalles fottrinn. Lyden av fottrinn forplanter seg direkte gjennom etasjeskillet og eventuelle andre konstruksjoner til nedre og omkringliggende rom, se figur 13.

Figur 13. Overføring av luftbåren lyd og falllyd gjennom etasjeskiller med flytende gulv. På grunn av flankeoverføring er forbedringen i luftlydisolasjonen dårligere enn forbedringen i trinnlydnivået.

Lydnivå for fottrinn
Fotfallslydnivået er et mål på hvor mye lyd som overføres til et naborom når gulvet i et annet rom påvirkes med en standardisert bankemaskin.
Reduksjon av fottrinnlyd
Skrittlydsdemping er betegnelsen på den dempingen (reduksjonen) i trinnlydnivået som oppstår ved å forsyne en dekkekonstruksjon med gulvbelegg eller lignende.
Trommelyd
Trommelyd er betegnelsen på den spesielle formen for fottrinnlyd, som sendes ut i samme rom der støtet skjer. Trommelyder er kjent for eksempel fra lange korridorer, hvor det kan oppstå betydelig støy når man går.
Absorpsjon
Når lydbølger treffer en bygningsoverflate, vil en del av lydenergien absorberes. Dette fører til at lydtrykknivået synker/lyden dempes. Absorpsjonen kan brukes til å senke støynivået i et rom. Av gulvbelegg er spesielt tykke tepper lydabsorberende, men den totale lydabsorpsjonen i et rom vil vanligvis avhenge av overflatene til mange ulike bygningsdeler samt inventar og personer.
Etterklangstid
I forbindelse med lydabsorpsjon snakkes det ofte om etterklangstid. Etterklangstiden er et uttrykk for hvor raskt lydtrykknivået i et rom faller over tid.
Juridiske krav
Kravene til bygningers lydforhold finnes særlig i de to byggeforskriftene det henvises til. I tillegg er det for eksempel forsvarlige krav i Miljødirektoratets retningslinjer.

Lydisolering av etasjeskiller
Lydisolasjonen til et etasjeskille avhenger av den akustiske kvaliteten til både den bærende delen av etasjeskillet - dekket - og av gulvet eller gulvbelegget. Gulvs trinnlydsdemping beregnes i forhold til trinnlydnivået under dekker uten gulv. For betongdekker er trinnlydsdemping i stor grad uavhengig av dekketypen. For flytende gulv kan det over tid oppstå en forringelse av fotfallslydabsorpsjon på opptil 5 dB på grunn av komprimering av underlaget, mest for gulv med høy fotfallslydabsorpsjon. For etasjeskiller i tre gir både flytende gulv og tynne gulvbelegg vanligvis betydelig mindre forbedring av fotlydnivået enn det som kan oppnås med formstøpte dekker.

Gulv belegg
Harde gulvbelegg som terrazzo, betongslitelag og klinker på støpte dekker kan isolere tilfredsstillende mot luftlyd men ikke mot trinnlyd. Det samme gjelder plankegulv spikret til trebjelkelag eller tregulv på bjelkelag, som legges ut uten myke biter under blokkene. Tynne, elastiske gulvbelegg er linoleum, vinyl, polyolefin, kork, gummi og tepper. Av disse gir kork og spesielt tepper størst trinnlydsreduksjon. Den største dempingen oppnås med tykke, myke tepper. Linoleum, vinyl, polyolefiner og gummi gir bare beskjeden demping (ved høye frekvenser).

Ved å bruke myke underlag under gulvbelegget kan man oppnå en demping tilsvarende det man kan oppnå med kork, se figur 14.

Figur 14. Eksempel på trinnlydsdemping av halvhardt gulv på betong.

Mens trinnlydsreduksjonen kan være betydelig for tynne gulvbelegg på harde overflater, kan det kun forventes en beskjeden reduksjon under flytende gulv og etasjeskiller i tre. Årsaken er at dempningen av fotfallslydnivået hovedsakelig skjer ved høye frekvenser, mens behovet for fotfallsstøyreduksjon under flytende gulv og tregulvsskiller hovedsakelig finnes ved lave frekvenser.

Figur 15. Eksempler på trinnlydsdempende egenskaper.

1. Linoleum.
2. Linoleum + kork.
3. Vinyl + skumplast eller filt.
4. Tepper.

Flytende gulv - generelle forhold
Med flytende gulv forstås lydteknisk selvstendige gulvkonstruksjoner på toppen av betongdekker eller trebjelker og adskilt fra dette og fra vegger med elastiske mellomlag, for eksempel gummikork, mineralull eller lignende. Stor trinnlyddemping oppnås ved høy komprimerbarhet av mellomlaget og en tung gulvkonstruksjon. Flytende gulv kan utføres som tregulv på bjelkelag lagt på myke fliser, eller som plategulv av tre, gips, asfalt eller betong på elastiske underlag av for eksempel mineralull eller skumplast. Flytende gulv kan også lages som plate-, parkett- eller laminatgulv lagt direkte på et mellomlag, som vanligvis er tynne spesialprodukter, for eksempel folier med filtbakside, gummikork eller tynn skumplast, men kan også legges med tykkere elastiske underlag , for eksempel skumplastisolasjon. I sistnevnte tilfelle må leverandørens leggeforhold følges strengt for å sikre tilstrekkelig stivhet av gulvplaten.

Figur 16. Utførelsesdetaljer for trinnlydsdemping av flytende gulv.

Flytende betonggulv støpes vanligvis på 30-50 mm tykke underlag. Flytende asfaltgulv kan lages i små tykkelser, ca. 35 mm med underlag, og kan samtidig gi betydelig trinnlydsdemping. Underlagsmaterialer for flytende gulv skal kunne tåle en kompresjon på ca. 10 % av gulvets nyttelast uten å miste elastisitet, og de må ikke over tid gjennomgå for stor deformasjon som følge av variabel belastning. Den største trinnlyddempingen oppnås med underlagsmaterialer med høy komprimerbarhet og med stor tykkelse.

I motsetning til dette kan det være et ønske om stive materialer med liten tykkelse, dersom gulvet skal kunne brukes til store belastninger uten å bli deformert. Skrittlydabsorpsjon kan reduseres med økende belastning på en flytende konstruksjon, og reduksjonen i trinnlydabsorpsjon vil ikke alltid forsvinne når gulvet avlastes. Det må unngås å lage lydbroer i form av faste forbindelser mellom gulvplaten og bærekonstruksjonen, da selv en enkelt lydbro vil gi en betydelig reduksjon av trinnlydsdemping.
Leverandører av gulv og gulvbelegg kan bes om råd om lydforhold og gi informasjon om trinnlyddemping i betonggulvkonstruksjoner.

Figur 17. Designdetaljer som sikrer trinnlydsdemping av avrettingsgulv.

3.7 Sklisikkerhet
Glatte gulv er farlige og kan føre til fallulykker som resulterer i personskade. Fall på gulvet er den hyppigst rapporterte ulykken og utgjør ca. 1/6 av alle rapporterte ulykker.

Ovennevnte er et faktum som ikke kan neglisjeres. Med riktig valg av gulvbelegg kan fallulykker relativt enkelt forebygges, men det krever at man tar hensyn til situasjonen i forbindelse med valg av gulvbelegg. Behovet for sklisikkerhet avhenger naturligvis av måten du ønsker å bruke gulvet på, og er gulvene våte eller fettete øker risikoen for fallulykker betydelig. Det er ingen klare regler som definerer hvor sklisikkert/glatt et gulv skal være i forhold til arbeidsfunksjonene som skal foregå på gulvet. Sikkerheten rundt etasjene er byggherrens/arbeidsgiverens ansvar, og skal vurderes i forhold til aktivitetene som skal foregå på gulvet, samt i forhold til gulvets renhet.

Arbeidstilsynet kan være behjelpelig med en vurdering som vil ta utgangspunkt i den konkrete arbeidssituasjonen, men det er foreløpig ingen generelle retningslinjer. Arbeidstilsynet skriver følgende i sin «Veiledning om forebygging av fall i gulv» (AT-veiledning A.1.6):
Gulvbelegget bør ha høy sklisikkerhet dersom det er fare for søl av væske og fett. Sklisikkerhet gjør at belegget gir mye friksjon i forhold til sålene på skoene.

Vær oppmerksom på at graden av enkel rengjøring avtar når sklisikkerheten øker.

Definisjoner, begreper og metoder.
Friksjon: Definert som motstand mot bevegelse forårsaket av kontakt mellom to overflater. Motstanden mot bevegelse vil naturligvis avhenge av overflatenes beskaffenhet og vekten til objektet som skal flyttes. Motstanden mot bevegelse uttrykkes ofte med en friksjonskoeffisient (µ). Friksjonskoeffisienten er definert som forholdet mellom kraften som presser på kroppen (kalt gravitasjon) og kraften som kreves for å bevege kroppen med en konstant definert hastighet (µ=Ft/Fb).

I forbindelse med gulv snakker man sjelden om et gulvbeleggs friksjonskoeffisient. Begrepet "sklisikkerhet" av gulvbelegget brukes i stedet, men det betyr det samme. Som nevnt før vil friksjonskoeffisienten eller sklisikkerheten avhenge av arten av overflatene som presses mot hverandre. For å gi enhetlige/sammenlignbare verdier er det utviklet noen standardiserte testmetoder for bruk i slike målinger. De mest brukte er DIN 51130, DIN 51097 og EN 13845. Målingene kan utføres på tørre eller våte overflater. Resultatene vil selvsagt være forskjellige og vi snakker derfor ofte om sklisikkerheten i henholdsvis tørre og våte forhold.

Rampetesten
Den vanligste testen er den såkalte RAMPE-testen. Prinsippet for testen er som følger: Et stykke av gulvbelegget som skal testes monteres på en flyttbar rampe. En testperson iført sko med unikt definert gummisåle og relevant sikkerhetsutstyr plasseres på rampen. Testpersonen går på stedet mens den ene enden av rampen er hevet. På et tidspunkt vil testpersonen miste fotfestet. Vinkelen på rampen er notert, denne vinkelen kalles glidevinkelen. Sklivinkelen vil påvirkes av friksjonen mellom testperson og gulvbelegg, og du må derfor være oppmerksom på at RAMPE-testen utføres i flere varianter, som er beskrevet i ulike standarder. DIN 51130, DIN 51097 og EN 13845 er beskrevet nedenfor.

DIN 51130: Testpersonen har på seg sko med veldefinerte gummisåler. Gulvbelegget på rampen er smurt med et smøremiddel (en veldefinert motorolje). Slippvinklene er registrert og klassifisert i tabellen nedenfor

DIN 51097 er svært lik DIN 51130, men fastsetter at testpersonen er barbeint og at rengjøringsmidlet er såpevann. Klassifiseringen vises i tabellen nedenfor:

EN 13845 klassifiserer PVC-gulvbelegg med økt sklisikkerhet i henhold til en modell som ligner veldig på RAMPE-testen jf. DIN 51130 & 51097. Den sklisikre vinylen er montert på en rampe som kan vippes. For å simulere et våtrom/bad må væske (såpevann) hele tiden renne over gulvbelegget med en strømning på 6 l/min. Rampen vippes og spillevinkelen noteres (vinkelen som testpersonen mister fotfestet i, tilsvarende DIN 51130 & DIN 51097). Testen kan utføres barbeint eller med sko. Klassifisering og tilhørende kriterier fremgår av følgende:

NB: EN 13845 omhandler kun vinyler med partikkelforsterkede overflater.

Oversikt.

Rampetestene er laboratorietester og kan kun utføres med vanskeligheter på en "ekte" gulvflate. Det er ikke uvanlig at det er usikkerhet om hvor sklisikre et gulv er. Rampetesten egner seg ikke i slike situasjoner. I disse tilfellene kan den såkalte PENDULEST testen med fordel benyttes.

Pendelteltet
Pendeltesten er beskrevet i flere felles europeiske standarder, bl.a EN 13036 og DS CEN TS 157676. Prinsippet for pendeltesten er at du starter en pendelsving fra horisontal posisjon. Pendelen har en veldefinert "såle" på undersiden. Armlengden på pendelen justeres slik at pendelen akkurat berører gulvet i et veldefinert område, og dermed begrenser oppsvinget.

Høyden på "svingen" måles i form av vinkelen mellom horisontalen og armen på det punktet hvor armens bevegelse endres fra å være oppover til å være nedover; EN 13036 definerer 3 sklisikkerhetsklasser

Pendelvinkel (o) 0-24 25-35 >36
Sklisikkerhetsklasse Lav Middels Høy

Sammenhengen mellom rampetesten og pendeltesten

I avsnittet om sømløse hardplastgulv kan du lese hvordan denne typen gulv kan gjøres sklisikre og tilsvarende kan du i avsnittet om elastiske gulvbelegg lese om hvordan vinylgulv kan gjøres sklisikre.

3.8 Gulvbransjens digitale kvalitetssikring
Gulvbransjens digitale KS-verktøy er ikke et verktøy i tradisjonell forstand, altså noe fysisk. Verktøyet er en database hvor du kan finne bransjens kontrollplaner med tilsvarende referanse til normer og standarder for alle bygningsdelene som normalt vil falle inn under området "Gulv".

For å få tilgang til kontrollplanene må du bruke en av programvarepakkene som har implementert «Gulvbranchens digitale KS», for i dag har to IT-selskaper tilgang til databasen. Det tekniske innholdet i kontrollplanene utarbeides av Gulvbransjens tekniske utvalg og vedlikeholdes sentralt av Gulvbransjens sekretariat. Ved å bruke «Gulvbranchens digitale KS» sikrer du at kontrollene som er relevante for oppgaven blir utført og dokumentert. Planene skal selvsagt tilpasses det konkrete prosjektet. I denne prosessen skal du som gulventreprenør vurdere om det er spesielle forhold ved oppgaven som skal kontrolleres og dokumenteres, eller om det er noen av kontrollaktivitetene planene er «født med» som er uaktuelle En prosess som skal også gjennomføres med tradisjonell KS . Det er utarbeidet metodebeskrivelser for utvalgte kontrollaktiviteter for å hjelpe utførende og foresatte. Du finner metodebeskrivelsene på www.gulvbranchen.dk